Rosa Osloværing?

Jeg har alltid vært stolt av å være en betongrose, en skyskraperengel. Jeg er oppvokst der man blir voksen raskt, eller ikke i det hele tatt, og har alltid vær
t skråsikker på at jeg aldri skal flytte ut av Hovedstaden.

Men det har skjedd noe med meg i det siste. Det kan ha en sammenheng med at en stor del av venninneflokken har flyttet ut av byen, til hus med urtehage, luftegård og strandlinje. Det kan også ha en sammenheng med at de av vennene mine som er igjen i byen er forholdsvis utilgjengelige, og at jeg i de siste månedene har slått meg til ro med å måtte underholde meg selv.

Jeg begynner å bli såpass lei av Oslo Sporveier, at det er fristende å skaffe seg en ekstra bil i stedet for månedskort. Jeg begynner å bli lei av rushtrafikk, men så lenge vi jobber i byen er nok ikke det til å unngå. Jeg begynner å bli lei av dagens ungdom, hvordan de oppfører seg mot andre og hverandre, og vil ikke at mine eventuelle framtidige barn skal vokse opp og bli som dem.

Bondekjerring, jeg? Jeg tror ikke det. Men jeg har begynt å se for meg et liv når jeg blir 30+, som kanskje utspiller seg i en mindre kommune (i nærheten av Oslo). Med en fritid viet til vedlikehold av hus og hage, frukt- og bærplukking, egen båt (det har vi forøvrig i Oslo også) og plass for store og små til å leke seg på tomta.

Time will show