1,5 år med DeathPunkLove

Det er en mandag morgen i september og vi ligger fortsatt til sengs.

"Duu...", jeg trekker litt på det.
Han snur seg mot meg med roser i kinnene og stjerner i øynene.
Han er vakrere enn jeg har sett han før.
"Mm?"
"Duu... Er det sånn at du anser meg for å være kjæresten din?"

Vi visste begge at det ville komme opp en eller annen gang, og ved å være den som spurte tenkte jeg at han kunne være den som avgjorde saken.

"Hmmm... Vil du være det da?"

Vi hadde jo begge bestemt fortalt at det var leeenge til neste gang noen av oss skulle inn i et nytt forhold. Til neste sommer, minst!

"Jeg hadde ikke taklet det noe bra hvis noen andre ble det i hvertfall!"
"Det er bra! Da er du nok kjæresten min!"

Jeg tror det var sol.