Siste lunsj i Nydalen

Ute strømmer regnet ned, men i den nedlagte kantina vanker det jordbær og iskrem, massevis av jordbær og iskrem! Vi er to stykker som slutter i dag, og som seg hør og bør vanker det både blomster og god-ord. Store peoner, som de siste årene har minnet meg på at Snuppelura har bursdag på denne tiden av året. Det første året jeg var i bursdagen hennes fortalte hun nemlig at det var noe hun fikk hvert år.

Over all forventning bar loddene jeg tok forrige dagen avkastning, og jeg vant selve hovedgevinsten på juni-lotteriet; en diger steingods-bolle, med pyntestein og snop oppi.

Da jeg kom opp å kontoret igjen fikk jeg et lite stikk av dårlig samvittighet, for på pulten min lå en liten, men pent innpakket gave sammen et kort med sirlig løkkeskrift utenpå. Holberg hadde vært ute og kjøpt avskjedsgave til meg, og kortet hadde han linjert med blyant og linjal før han påførte skjønnskriften sin. Her skal man ikke risikere at skriften blir litt skakk nei!

Heldigvis var det bare en liten moro-gave, og ikke noe stort og følelsesladet, da hadde jeg nok gått litt før tiden, for å si det sånn...
Uansett må jeg få LoverBoy til å hente meg, siden jeg ikke har nok armer til:

1. Veske
2. Pose med ting jeg har samlet opp på kontoret
3. Paraply
4. Blomsterbukett
5. Digert og tungt fat fylt med sjokolade som blir vått i regnværet

Klokka to skal vi ha avdelings-avslutnings-kaffe, og etter det tror jeg jaggu at jeg takker for meg, og overlater renovasjonen til noen andre, og kan begynne å si "søppel" i stedet for "avfall" igjen!

Siste dag

Under poståpning i dag spurte Trollet meg om det var jeg som sparte på frimerker, eller om det var min forgjenger. Jeg svarte bekreftende at ja, jeg har en haug inne på kontoret, som jeg skal sende til TubFrim siden ingen andre vil ha dem.

Da Holberg-mannen hører dette utbryter han begeistret:
"Jammen JEG sparer jo på frimerker!"

Vel vel, det er én dag igjen og fortsatt fem kilo for mye. Jeg har innsett at jeg må gjøre noe mer enn å bare fortelle kiloene at de skal forsvinne, så i dag spiser jeg nutrilett til frokost. Vel og merke nutrilett-bar med melkesjokolade og karamell, så det er nesten som frokosten jeg spiste hver dag under videregående! (Selv om det gikk mest i kjekssjokoladen MAX i førstegym).

Parfymert fett

Jeg sitter på det gamle kontoret mitt, det store, fine som Holberg-mannen kastet meg ut fra, og nøster opp løse tråder fra mitt opphold her i Renovasjonsetaten. Han har overtatt kontoret mitt, siden det er der alt utstyret er (dvs stempler), pluss at det er nære administrasjonen.

Det jeg har glemt å fortelle om Holberg-mannen er at han er umaskulint avhengig av håndkrem, Vaseline Intensive Care Hand and Nail lotion... I rosa jumbo-flaske. Over alt han går ligger det en eim av parfymert håndkrem. Hele kontoret mitt (som er lite og uten aircondition, lukter som hygiene-avdelingen på Nille). Nå er ikke det så nøye, siden jeg faktisk skal slutte...

Det som er nøye, er at jeg i mine to siste dager må jobeb på et kontor der ALT er klissete. Hånden sklir av dørhåndtaket, og datamus og -tastatur har jeg måtte rense med plastrens-våtservietter. Håndleddstøtten ved tastaturet kjennes ut som en tunge, og det er umulig å bruke stiftemaskinen. *svupp* sier det, så sklir hånda den ene veien og papirene den andre.

Det er helt i orden at mannfolk tar vare på kropp og utseende, men jeg blir ikke våt i trusa av gutter som har med seg en dunk med håndkrem over alt... Spesielt ikke gutter som sitter mye ved datamaskinen og er avhengig av å ha håndkrem i nærheten...

En Holberg-komedie, akt 3

10.00
”Telefonen din har ringt mens du var på do, men selv om jeg gjør mye rart, så svarer jeg ikke andres telefoner!” (…jøss)

Før jeg får sett på mobilen ringer kontortelefonen…

”Nå ringer det her også!”
”Ja, det er det samme nummeret” (…o.k.)
”Det er mon cherí”, sier jeg, og nikker mot døra.

Han sitter ved siden av telefonen og rører ikke på seg. Jeg må strekke meg over han for å få fatt i røret, og han sitter der like fast. Stille som en mus og med ørene på stilker sitter han sånn under hele samtalen, mens ledningen strekkes bokstavlig talt over brystet hans.

”Jaja, det er godt noen fortsatt har nok folkesikk til å ringe og gi beskjed når det er noe!”

Han hadde ikke gjenkjent folkeskikk om den hadde slått han i fjeset med et våt pappeske…

12.30

"Hvor har du vært?"
"Har du vært på apoteket?"
"Hva har du kjøpt?!?"

Holbergmannen møter meg i resepsjonen etter lunsj. Han har sikkert stått der siden pausen startet, som en forlatt hund som venter på eieren sin.

”Skal du kjøpe lodd?”
”Hvor mange lodd tok du?!?”
”Hvor mye koster de?”

Jeg prøver å snike meg ubemerket bort til heisen mens han står og kjøper nøyaktig like mange lodd av damen i resepsjonen. Men grøsser på ryggen da jeg hører *plask plask plask* bak meg. Han har en gangart som Langbein, og alltid nypolerte lakk-sko (for det må man jo ha når man jobber i kommunen ”hahaha”).

”Hvis du tar heisen, så skal jeg også ta heisen!” (…faen)
”Uhm, jeg tar heisen fordi jeg har ødelagt ryggen og ikke er noe tess i trapper…”
”Jaja, men er man på opplæring, så er man på opplæring!”
”Det behøver ikke å bety at du må gå i hælene mine hele dagen…”
”HAHAHAHA, men jeg vil mye heller gå i hælene dine hele dagen enn i sjefen sine!”
”Det er vel heller ikke meningen at du skal det, jeg skal bare vise deg et par ting, så skal du gjøre de vanlige arbeidsoppgavene dine resten av dagen… Det er ikke meningen at vi skal bruke to stillinger på å gjøre én jobb hele uka.”
”Jammen, det er jo det JEG vil!”

14.00
Jeg sitter og skal logge meg inn på facebook i det Han kommer inn på kontoret mitt.
"Hvis du holder på med noe annet, så er det bare å fortsette altså! Jeg blir ikke plaget av det!"

Nei, det gjør du vel ikke...
Jeg vet at han pleier å stå og titte inn gjennom vinduet bak ryggen min for å se hva jeg driver med før han kommer inn. Han går forøvrig omveier til do (et sted han går til MANGE ganger i løpet av dagen), bare for å kunne titte inn gjennom vindene for å se hva vi andre driver med.

"Jeg er på "Det Berømte" selv, jeg, så det er bare å fortsette!"
Ok, du behøver ikke skrike... Det er ikke sikkert at alle i hele gangen behøver å få vite akkurat det. Det kan være en årsak til at jeg ikke vil at du skal finne ut hvilket navn jeg bruker på facebook, kan det ikke?

Det kan være at jeg blir paranoid nok av å hele tide ha følelsen av at du står og titter meg over skulderen, kan det ikke? Eller av at du legger fra deg det du driver med for å ikke bli distrahert når du må lytte til samtalene mine? Eller av at du stuper ned i skuffene mine hver gang jeg åpner dem for å se hva jeg gjemmer av skatter der, eller ned i veska mi hvis jeg åpner den, kan det ikke? Eller av at du alltid kommenterer hva jeg har på meg, spesielt hvis det er topper med trykk... Du er veldig glad i at jeg går med klær som gir deg en grunn til å stirre på brystet mitt, er du ikke? Spesielt den t-skjorta som du sliter med å lese hva som står skrevet på... Det er navnet på et sted på Hawaii, ok? Er det virkelig så viktig å stave deg gjennom det hver eneste gang jeg går med den?

Nei, jeg har ikke noe behov for å ha deg på facebook...

"Har du fått tatt medisinen din forresten?!? Hva var det du egentlig kjøpte for noe?"

Gi meg styrke...

Første dag i siste uke...

I dag begynte første dag i siste uka på jobben. Jeg har fått det ærefulle oppdraget med å lære opp han som skal steppe inn for meg i den siste tiden, og ja, det er Holberg-mannen…

Foreløpig har han ikke klart å irritere meg så mye, rett og slett fordi han ikke har kommet på jobb ennå. Det er litt kjedelig at jeg ikke får begynt på dagens arbeidsoppgaver, men han skal få et par minutter til (vi har kjernetid fra ni, og nå er klokka fire på).

åtte dager igjen...

"Hohoho!
Det komiske er;
At når man har meget å gjøre,
så får man som oftest ikke gjort en ting!"

Han jeg jobber med kommer stormende inn på kontoret og utbryter dette, mens han slår deg på låret...

"Ja, dette er nærmest som en Holberg-komedie!"

Ok, gutten er 28 år, og han prater sånn til vanlig. Og som regel kommer han innom med lignende utbrudd ti ganger om dagen... Årsaken denne gang var at vi var to stykker som skulle bruke scanneren samtidig.

Jeg gleder meg.