Sanser og fornuft

En gang i tiden kjente jeg en gutt som sa at han elsket jenter på grunn av lukta. Hvordan håret kunne lukte hodebunn, balsam eller stylingprodukter, eller sol og saltvann og kanskje litt bål på sommeren. Hvordan ansiktet luktet kremer og sminke, og da spesielt leppepomade og pust fra leppene. En parfymert hals, deodorant, bodylotion. Hvordan neglene av og til luktet litt kjemisk av neglelakk, et hint av barbering der det foretas, svette og hud generelt. Han elsket hvordan man kan gå på lukteoppdagelsesferd på jenter og oppleve og oppdage noe nytt hele tiden.

Jeg synes han var litt rar. Personlig har jeg alltid vært ganske nøktern, og satt indre kvaliteter over de rent sanselige... Men det var før jeg møtte LoverBoy. Nå har jeg også blitt helt avhengig av å sanse; Lukte, smake, høre, føle, innhalere ham med hele kroppen. I begynnelsen synes jeg det var litt skremmende med denne overveldene fysiske tiltrekningen. Jeg var litt redd for at det skulle ta oppmerksomheten min bort fra de kvalitetene som betyr mest i det lange løp, at jeg skulle bli blind, at kroppen skulle overstyre hodet. Heldigvis har jeg lært meg å heller nyte at jeg har blitt et sanselig menneske, fremfor en som lar hodet styre alt. Hormoner, endorfiner, feromoner løper fortsatt løpsk i meg ved å vite at han er nære, en liten berøring, pusten i mørket, lukten på en t-skjorte... Jeg velger å tolke det som et tegn på at ting er Riktig.