Det er to timer til hun bisettes

Jeg har ikke planer om å dra, men dårlig samvittighet for at jeg ikke gjør det.

Sist jeg møtte henne så hun på meg med et uttrykk som kunne ha tilhørt en treåring på julaften; forvirret, forventningsfull. Hun kjente meg igjen, men gjenkjente ikke hvem jeg var. Hodet fortalte henne at jeg var snill, men hun ante ikke hvorfor.

Jeg var på Tøyensenteret for å handle middag, og hun var på luftetur med noen pleiere. Det hadde da gått et par år siden sist. Av en eller annen grunn var det også i butikken, hjemme på Bogerud. Jeg var ikke klar over at hun var så syk da, men fikk vite det senere på kvelden. Hun virret rundt i butikken og skulle kjøpe noe til sin gamle mor, men hun visste ikke hva eller hvorfor, og ikke hadde hun med seg penger eller nøkler.

Jeg ringte datteren. Hun jeg har kjent siden vi var bestevenner i barnehagen. Hun som reddet meg da hun begynte i klassen min i femte. Hun som var med på hytteturer, og som tok med meg på sine. Hun jeg drakk meg full for første gang sammen med, og begynte å røyke sammen med. Hun med moren som sladret til mamma og pappa da hun tok meg på fersken.

Moren som tok seg av andres barn like godt som sine egne, som alltid lagde god mat, og alltid litt ekstra så det skulle bli nok hvis de fikk gjester. Moren som fikk Altzheimers før hun fylte femti, og døde av det før hun fylte seksti.

"Nå har hun endelig fått hvile" sto det i meldingen jeg fikk et par timer etterpå. Hun etterlater seg tre døtre og fire barnebarn. Barnebarna kunne hun aldri huske å ha møtt. Nå kan familien hvile også, uten dårlig samvittighet for å ikke besøke en som ikke husker at de har vært der. Dårlig samvittighet for å ikke kunne ha gjort mer for en de elsket men som så på dem som fremmede. Det er trist at hun er borte, men godt at hun slipper å leve mer.