Heng med videre

torsdag, august 2

Dill

Jeg sitter plutselig med en delt følelse. Er det sånn at jeg kanskje ikke burde ha lagt ut ut bilder av folk jeg kjenner på nettet? Det ble brått så stille her inne.

Det er jo sånn at forskjellige blogger har forskjellige funksjoner, og min har vært en hybrid mellom det anonyme forsøket på å formidle deathpunk-kulturen (et forsøk som egentlig gikk ganske dårlig i lengden), og det faktum at flesteparten (?) av leserne mine vet hvem jeg er, enten fra skoledagene, privat eller via facebook og myspace. Jeg kjenner på meg at bloggen kommer til å renoveres litt i løpet av høsten. De pleier ikke å ha levetid på over et halvt år disse skrivestedene mine. Jeg vet at bloggeksistensielle spørsmål dukker opp hos de fleste som skriver med jevne mellomrom, men for meg ser jeg at denne har blitt til noe anent enn jeg hadde planer om.

Litteraturen har sitt eget liv, og når jeg begikk "suiciden" min påsto jeg hardnakket at det som jeg skrev her måtte leses som nettopp litteratur. På den tiden følte jeg at jeg tråkket folk på tærne uansett hva jeg skrev, og det la store begrensninger på skrivelyst og -glede. Nå føler jeg at jeg tråkker på de pent oppgåtte stiene. Jeg pludrer litt om mitt og mine, og om hva som skjer på kulturarenaen. Noen politisk kommentator kommer jeg aldri til å bli.

Men er det egentlig noe spennende å lese om hverdagslige hendelser i livet til en man ikke kjenner? Eller om livene til vennene til vedkomne? Og hvem og hva er det som egentlig kan karakteriseres som venner?

De siste månedene har jeg fått meg en omgangskrets som er veldig gode venner. De stiller opp på møbelshopping og bæring og flytting. De finner på artige ting, og ikke minst inviterer når det skjer noe. Men det behøver ikke bety at det er folk jeg nødvendigvis liker spesielt godt. Vennene jeg omtaler som mine beste har vært omtrent totalt fraværende. De jeg har delt livet frem til nå med, enten på jobb, skole eller fritid. De jeg trives med, og kan snakke fortrolig med. Er de fortsatt mine beste venner når de ikke er der? Og er jeg en dårlig person siden jeg faktisk ikke liker de som viser seg å være mine beste, spesielt godt?

Det var en digresjon. Det hender de dukker opp...

9 kommentarer:

Anonym sa...

Nå hadde jeg skrevet et langt svar til deg som ble borte, så jeg får oppsummere:

1. Bloggen din er morsom. Jeg liker den, og jeg kjenner deg ikke særlig godt, så da liker nok andre den også.

2. Man kan være bestevenner og ikke ha så ofte kontakt. Men om bestevennene ikke er der når de trengs, kan de dra til helvete. Og du er ikke en dårlig person som ikke liker hvem som helst, selv om de hjelper deg.

=Anja sa...

Jeg la ut bilder på posten min av pannekake/hagefest- med mine to barn + to nabojenter som var med på festen
Fikk kalde føtter neste dag- og slettet en helt fantastisk fin bildeserie av pannekakesteiking utendørs
Burde sikkert ikke ha slettet posten- men ble usikker pga nabojentene

Lothiane sa...

Jeg liker bloggen din godt og synes det er artig å lese her. Du har litt annerledes innhold enn jeg finner andre steder, dermed er du ganske så unik. Og det er bra! Håper du fortsetter. :)

Når det gjelder dette med venner... noen av mine beste venner bort langt unna og det kan gå lang tid mellom kontakten vi har. De som er nærmest er ikke nødvendigvis de beste, men det er lettest å møtes når man bor i nærheten eller vanker i samme omgangskrets.

trine40 sa...

Hepp - jeg besøker bloggen din jevnlig, liker at du varierer mellom hverdagspludring og betraktninger av ymse slag:)

Jeg har ei bestevenninne, hun bor langt nord i landet, så det kan gå både ett og to år i mellom hver gang vi møtes. Når det så skjer, er tiden i mellom helt borte, og vi har den samme gode kontakten. Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver - mange bekjente, noen venner, men ikke nødvendigvis gode.
Blogging er en fin måte å kommunisere på, greit på egne premisser. See ya in cyberspace!

Prinsesse Vil Ikke sa...

Quirky sier det jeg hadde tenkt å si, så jeg skriver bare under. Jeg liker bloggen din, og jeg liker blandingen av privat/offentlig, alvorlig/fleip osvosv. Jeg er ikke en person som er tilhenger av sjangerblogger generelt. Ang. bloggbesøk, er jeg kanskje litt lat for tida, men det er bare Livet som plutselig har dukket opp.

Heidi Fleiss sa...

Takk takk. Bloggen forsvinner nok ikke, men det kan hende den endrer litt karakter. Jeg har allerede satt døren på gløtt for gjesteblogging fra Sambo, så får vi se om han klarer å oppføre seg.

Heidi Fleiss sa...

Takk takk. Bloggen forsvinner nok ikke, men det kan hende den endrer litt karakter. Jeg har allerede satt døren på gløtt for gjesteblogging fra Sambo, så får vi se om han klarer å oppføre seg.

Minneapolise sa...

Må bare si at jeg har vært stille i alle blogger siste uka, så det har ingenting med innholdet å gjøre.
Ellers synes jeg det er bare koslig med personlig innhold og bilder, så man blir litt kjent med bloggeren :)

Eirin sa...

Du setter fingeren på en veldig, veldig interessant problemstilling...samtidig så kan jo jeg også si at jeg gjerne ville ha en blogg der den personlige siden skulle være rimelig adskilt fra det jeg skrev om. Men det fikk jeg ikke til. Ikke noen politisk kommentator jeg heller, nope.
Samtidig fant jeg ut at det er så forbasket mye enklere å ha en blogg som man er fornøyd med, enn å sitte med et helvete av en egenprodusert webside, for da får man ihvertfall oppdatert den fra tid til annen. :) Så over-begrepet 'blogg' til side, det er jo egentlig websiden din... :) "Synes jeg," sa hun, og tusket i seng...