Onsdag morning, rain is falling

Jeg våknet i natt av regnet som buldret utenfor ruten.
"Jeg kan ikke våkne, ikke nå!" Tenkte jeg.
Det har blitt alt for lite søvn i det siste.

Jeg driver ut og inn av drømmeland, mens jeg kjenner at kroppen roper etter Somadril. Jeg kan ikke ta så sterke medisiner nå, da kommer jeg aldri til å våkne i tide… Jeg prøver uansett å kutte ned på medikamentene, så det skal bli lettere å lytte til kroppens signaler om at nok er nok. Men det er dette magiske ved avhengighet som gjør at man må erstatte én med en annen, og i 2005 skiftet jeg fra piller til puling. Kroppens endorfiner og feromoner og gud vet hva de heter er en god erstatning, men ikke like tilgjengelige grytidlig en onsdags morgen.

Jeg forsvant nok inn i drømmeland igjen, og som jeg har gjort etter jeg begynte i den nye jobben har jeg våknet før vekkerklokka. Jeg strekker armen ut for å få fatt i mobilen, for å oppdage at den er død! Helt død og begravet. Ingen mann i dette land Lille Trille redde kan… Det kjennes ut som armen blir hugd av og hjertet revet ut, men klokken har tikket for langt og jeg må ta meg sammen. Vær flink nå. Aksepter at Hr. mobil er død og at du ennå ikke har fått kjøpt deg gummistøvler.

Klokkene i Rådhustårnet slår med hjelp av Griegs "morgenstemning" fast at jeg er for sent ute, og det surkler i mine alt for ufornuftige sko. Regnfrakken var ikke å oppdrive, og paraply hjelper stort sett bare for sminken på dager som dette… Men den er i det minste på plass!