Alle vaffelhjerters dag
”Hva skal til for å skape en tradisjon?”
En tidligere sjef av meg skrev hovedoppgave om dette på Universitetet.
Hun mente at ting bør gjøres tre ganger for å til slutt kunne kalles en tradisjon. Nå har ikke jeg kunnskap nok til å uttale meg om prefikset tra- har noe som helst med tallet tre å gjøre, men hun har kanskje et poeng. Færre enn tre ganger blir jo bare ”én” eller ”et par”.
14. februar – en dag jeg i bloggverden har sett omtalt som en importert og kommers, amerikansk dag for handelsstanden. Men det skal vel sies at 14. februar alltid har vært der, og hva man kaller den og gjør ut av den er opp til en selv å avgjøre.
I år bestemte jeg meg for å gjøre 14. februar til den store vaffel-dagen. Vafler er søte og hjerteformede, og hvis man tar syltetøy på så blir de røde og klissete også!
Det burde jo være nok til å tilfredsstille de amerikanske arketypene?
Samtidig er vafler noe koselig som man kan gjøre hjemme, alene, sammen kjæreste/date eller sammen en hel haug av folk man er glad i…
Er ikke det bedre enn å blåse av tusenlapper på å strebe etter Hollywoodsk Valentine-perfekthet?
3 kommentarer:
Jo! Æ bakte skillingsbollææær! :)
Skillingboller, eller "snurringser" som mamma kaller dem, har jeg aldri fått til.
For det første hater gjærbakst meg, og for det andre så vet jeg aldri i hvilken retning jeg skal kjevle og snurre, så de ender opp bittesmå, nesten som sånen kanelgrifler man får kjøpt på pose i butikken.
Jeg kjøpte sånn posepakke som man tilsetter vann og gjær. Så kjevler man ut hele greia som en pizzabunn, smører med margarin, har på sukker og kanel, ruller det sammen til en, ja, rull, og kutter den deretter opp som ved av en trestamme(?). Funker fett og ser ikke så verst ut heller :)
Legg inn en kommentar