Ti år
Jeg var seksten år og punker.
Ikke av den aggressive blitzer-typen, okkupasjon og fyrings var ikke helt min stil. Jeg var mer av happy-skate-punk-typen. Med gult rufsehår, Vans og nofx-hettegenser sagget jeg meg gjennom GK elektro, fast bestemt på å bli flymekaniker. Jeg kom et godt stykke på veien.
Siden skulle jeg mekke roboter, eller aller helst komme meg ut som automatiker på boreplattform. Oljeselskapene innkalte meg til intervju, men sa rett ut at det var fordi jeg var jente og ikke fordi jeg var kvalifisert. Så langt men ikke lenger.
Plutselig var jeg elektriker, før jeg smalt inn i fem år på trygd.
Jeg skulle forandre verden, eller i det minste samfunnets syn på kvinner i mannsyrker. Jeg skulle bli rik, flink og ettertraktet, men endte opp som eksempel på hvorfor jenter ikke skal strebe etter slikt.
Nå sitter jeg med jobb i kommunen og treroms i Suburbia, og føler meg ikke akkurat revolusjonær. Men det er ok det også. Faen, jeg begynner å bli voksen!
3 kommentarer:
Reality bites ;-)
Du har i det minste gjort noe som er litt annerledes enn resten av oss. Jeg har allmennfag, deretter seks år på universitetet, deretter doktorgrad. Riktignok litt jobbing innimellom, men nesten bare jobber som har gitt meg relevant erfaring. Boooring!
Som prinsessa over skriver... det er greit å ha gjort noe av disse "annerledes-greiene", så vet man i hvert fall litt om det... og ikke minst - man har prøvd. Tenk på alle de som aldri tør det en gang.
Legg inn en kommentar